Takk for din henvendelse…

«Fint, takk. Dette var i alle fall noe helt nytt – skal se på det!»
«Takk for innsendt bidrag […] har dessverre ikke anledning til…»
«Takk for din henvendelse […] vil svare deg så raskt vi kan» (aldri svar).
«Takk for mail og tekst! Jeg ser at vi dessverre ikke får plassert denne».

Hvis det man har på hjertet er viktig nok, eller originalt nok, så vil medie- og bokbransjen være interessert, vil de ikke, spør jeg meg selv mens jeg blar gjennom permen med avslag fra riksaviser og forlag. Det har blitt en anseelig samling. Jeg rister på hodet. Viktig for hvem, spør jeg, ser opp, og kikker rundt meg. Jeg oppdager at jeg står på en øde øy. Hvordan havnet jeg her, tenker jeg.

I dag kan så og si hvem som helst formidle hva som helst, via etablerte internettkanaler som facebook, twitter eller youtube, i avisers kommentarfelt, eller man kan opprette en egen blogg, som jeg har gjort her. Man kan skrive bøker og publisere dem selv, elektronisk, ja, til og med på papir dersom man har penger nok. Å få noe på trykk i de store riksavisene, eller å få en bok antatt ved et forlag, det krever mer enn bare en god idé, det krever formidlingsevne.

Hvordan formidle det ukjente?

Jeg har noe veldig viktig på hjertet. Miljøhemming er nytt og ukjent for folk flest, og for de som er rammet av det er det av største viktighet at det blir kjent. Hva er miljøhemming, hva slags konsekvenser har det, og hvordan forholder man seg til det? Jeg sitter kanskje med noen svar, men er det egentlig noen som spør?

Kunnskap omkring miljøhemming er mangelfull, ikke bare blant folk i gata, men i helsevesenet, i skolen, på arbeidsplassen… I en tid hvor hele verden er i omstilling på grunn av en sannsynlig miljøkrise, er kunnskap om miljøhemming kanskje viktigere enn noen gang, tenker jeg, men hvordan når jeg ut?

Enkelte forskere, for eksempel Miller (2006), hevder at miljøhemmede er de mest sensitive av oss, og at verden bør lytte til dem, for de er dagens kanarifugler (og beskytter resten av oss). Om dette stemmer, må budskapet ut til alle, men alle som driver med formidling vet at målgruppen «alle» er som å skyte mot en målskive som kan befinne seg hvor som helst. Målgruppen må snevres inn dersom jeg skal ha håp om å treffe noen, men hvem er de?

Er det tilhengere av Greta Thunberg jeg bør henvende meg til? De som på syttitallet hevdet at miljøet var truet, eller at sigarettrøyking var helseskadelig, ble latterliggjort. I dag er de færreste av oss klimafornektere, og vi har en røykelov de aller fleste aksepterer. Normene har endret seg. Sigarettrøyking har gått fra å være et inkluderende ritual, til å være ekskluderende. Det har tatt tid, og kunnskapen har gått foran i normdannelsen.

Miljøhemming oppstår i møte med parfymesamfunnet. Parfymestoffene er allestedsværende, kanskje i enda større grad enn det sigarettrøyken var før, men de som sier ifra risikerer å bli latterliggjort. Mine skriftlige fremstøt blir som regel ignorert, eller avvist, når jeg forsøker å opplyse, informere. Hvorfor? Jeg treffer ikke målgruppen. Jeg skyter i blinde, og håper at et og annet skudd treffer blink.

Jeg legger bort avslagspermen, og trekker pusten dypt. I det jeg slipper luften ut igjen, forestiller jeg meg at det er jeg som er redaktøren. Hvem er målgruppen, spør jeg meg, og gjennom det neste åndedraget er jeg leseren. Jeg er hun som aldri har hørt om miljøhemming, og som er fast leser av denne avisen, eller jeg står i bokhandleren for å kjøpe en gave til noen, eller jeg leser en bokanmeldelse. Hva slags interesser har jeg, hvilke verdier, hva slags utdannelse, hvor mye leser jeg, og hva driver meg? Er jeg miljøbevisst, jobber jeg i helsevesenet, er jeg glad i dyr?

I det fjerne får jeg øye på en øde øy. Jeg befinner meg på en båt, en stor båt. Båten er fylt av mennesker som vil undersøke øya, vi er nysgjerrige alle mann. Jo nærmere vi kommer, jo mer har vi lyst til å se. Folk begynner å hoppe uti og vasse mot land. Båten ankrer opp, jeg trekker pusten på nytt og er meg selv igjen.

Målgruppen sitter i samme båt. Hva slags båt det er vil jeg snart finne ut. Det jeg vet, er at noe i skroget binder disse menneskene sammen. Jeg åpner permen igjen. Blant alle avslagene befinner det seg et avvikende svar, og jeg tenker at fra nå av skal samlingen bestå av slike: «Takk for velskrevet innlegg […]. Vi publiserer teksten denne uken, på papir og nett ».


———————————————————————————————————

Kilder:

Miller, C. S. (2006). An Emerging Paradigm: Chemical Exposures and Health. Explore: The Journal of Science and Healing, 2(5), 432-441. doi: 10.1016/j.explore.2006.06.009


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *